Korset - Veien til Gud

Korset - Veien til Gud

onsdag 18. april 2018

18 april 2018 - Dag 2 i Jerusalem

Idag hadde jeg kun en tanke - å se Vestmuren - dvs klagemuren. Og jeg tok som vanlig buss 18 - ned til Mamila, Jersualem. Der gikk jeg sportreks til Vaktårnet ved Gamlebyen. Så gikk jeg innover og rett frem - etter å ha mumset i meg litt lunch - kebab (den arabiske kebaben var bedre enn hva vi får her hjemme). 

Jeg kom innover gjennom de arabiske handelsplassene og ble forsøkt lurt flere ganger til å kjøpe - men var ikke interessert. Selv ikke sko i min størrelse (jeg har 50 i str.) - en sandal i skinn - til bare 5-600 Shekel (gang med 2,5 så får du n.kr.). Jeg dro fra disse innpåslitne folka - og kom så helt ned mot veien mot Vestmuren - der sto det en araber - og nektet alle oss "vantro" å gå videre - jeg antar at det var mot Moskeen på Tempelhøyden (det er store spenninger i araberne pga Israels jubileum) - jeg gikk så videre til selve Tempelplassen. 


Ved muren - så hadde de minnehøytid for de falne - og flagget på halv stang.

Jeg gikk til muren og utøste mitt hjerte for den Evige - Israels Hellige. Det var ett mektig øyeblikk. Jeg lot tårene falle mens jeg ba - for Guds utløsning av Israel - og tenkte også på Bortrykkelsen - og tiden som Jødene måtte gå gjennom etterpå. 
De religiøse jødene har sin egen kleskode. Her foran deres for øyeblikket aller
Helligste plass (det er tempelhøyden som er deres aller helligste plass - men den er enda besatt av
 arabere. Abraham ville ofre sin sønn på fjellet - men Gud stoppet han i lydighetstesten - 2
og ved Davids overmot så sto det en engel - klar til dom - men ble stoppet - og plassen la grunnen for templet).

Alle veggene er sprekkfulle av bønner - for min del - så kan jeg be til min
Fader i Himmelen - kun ved å bruke Jesu navnet. Det er en mye enklere
tilgang - og man må gjøre det i tro. Og Gud Pappa - hører meg når jeg ber - alltid!

Her har du mannen foran Vestmuren - glemte for øyeblikket å ha på capsen
Sikkerheten var på høygir
Etter å ha blitt ferdig - gikk jeg først ut - og møtte "pompel og pilt" - som jeg kaller dem - det var 2 jøder som tigde penger - og jeg åpnet
Den ene av duon "pompel og pilt"
lommeboken - og han sa at han ikke trengte småpengene mine - men sedlene. Vel, jeg var snill - og ga bort en god del småpenger - sikkert 30 shekel - og han lurte på om jeg skulle være med i butikken og kjøpe masse mat til de. Jeg fortalte at jeg ikke var rik. Og da var det greit - og mente at jeg hadde ett godt hjerte.

Jeg gikk så videre fra denne Vestmuren plassen inn gjennom en tunnel - og havnet så på Via Dolerosa. Og jeg mintes Jesu Ord at vi skulle bære hans kors (ikke bli ta verdens synd på oss - for det gjorde Han) men å tåle å bli hånet og spottet for Hans navns skyld. Om du aldri opplever motstand for Jesu navns skyld - så kan det hende at du har så liten kraft over deg (eller ingen) at den onde ikke bryr seg om deg. Det er en lite flatterende tanke.
Her er det en krafledning over skiltet - og jo mer kraft over ditt trosliv - jo
mer lidelse og motstand vil du møte. Det er hva lidelsens vei handler om,
som Jesus sa "Min mat er å gjøre Hans vilje" - og er du i Hans vilje - vil
du merke at du også får motstand hele veien
s
Sjefen virker sur - kanskje han har spist for lite eller har fått for mye motstand?


En gruppe kristne tar ett fysisk kors på Dolerosa - for å følge i Hans fotspor.
Men å bære ett fysisk kors - er mye enklere enn å bære Hans kraft - og gi det
til de som trenger det - for da møter man også mørkets krefter - som aldri hviler!
Lengre opp i gata - møtte jeg disse blide politimennene:
Dette er hvorfor man kan føle seg trygg i Gamlebyen - ellers kunne det
ha blitt mange unødvendige lidelser - i form av terror
Så tror jeg at jeg gikk videre til Lions gate (Løveporten) hvor en drosjesjåfør forsøkte - uten å gi opp - å få meg til å kjøre drosje. Han var tydeligvis ivrig å få mer penger i kassa. Jeg ble til slutt mektig irritert på han og sa jeg brukte beina (og navigerte meg med kartet) - og snudde på hælen til han og gikk.

Rett innenfor porten - var det en gangvei - som jeg trodde var en snarvei:

Og innenfor var det meget rotete (som gjorde at jeg mistenkte at det var ett palestinsk område - fordi der jødene er - er det stort sett alltid ryddig).
Nå var det ikke bare så rotete som her - for veien var såpass innbydende at jeg fortsatte. Men søppel lå her og der. Jeg kom til en gate hvor muslimske tenåringer bråkte nede i gaten - valgte så en annen gate - men da kom de løpende opp - og de var fiendelige (ikke som kjøpmennene på basarene - men mange av de er nok bare hyggelig fordi pengene i våre lommebøker er meget fristende), og jeg fikk beskjed om at jeg ikke fikk gå der. Jeg trakk meg bare tilbake - enda så sliten jeg var - og gikk tilbake igjen.

På veien ett eller annet sted - som jeg lette desperat etter rett port - møtte jeg disse hyggelige folkene:
De virket mye hyggeligere - og ikke minst tryggere - enn der jeg kom fra
Så klarte jeg til slutt å rote meg ut av Damaskus porten - den muslimske delen. Og da var det vanskelig å finne buss 18.
Politibilen var parkert midt i rundkjøringen - rett nedenfor Damaskus porten -
for å overvåke eventuelle bråkemakere.
Så begynte jeg å gå - og enda en bil med Israelske flagg dukket opp:

Jeg vil si jeg opplevde mer 17 mai feber og stemning her nede - enn i Norge.
Det var utrolig morsomt.
Mens jeg ventet på bussen på feil buss-stopp - så så jeg dette
Etter å ha gått noen kilometer - så fant jeg endelig bussen - det var bare ett problem - jeg kjørte feil vei - og havnet på den andre siden av Jerusalem - og etter å ha blitt "jaget" ut av buss-sjåføren - så tok det ca 30 minutter før jeg klarte å registrere at det faktisk var en rutebilstasjon rett over gata - og at buss nr. 18 sto bare noen 100 meter fra. Så jeg kjøpte en israelsk kebab eller falafel - er litt usikker på hva det var - men utrolig godt.

Tok så bussen tilbake - og fant ut etterhvert at bussen hadde kjørt 3 km. for langt. Måtte så gå tilbake - gjennom israelske boligbyggelag. Og det virket veldig fint og det var en rolig atmosfære over området:
Her bor det nok mest israelere - rolig og flott område


Selv rundkjørningen plantet de fint
Vel - da var dagen over - og på kvelden - hadde jeg fest sammen israelske ungdommer - en halvtimes tid eller mer. Vi feiret 70 års jubileumet sammen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar