Korset - Veien til Gud

Korset - Veien til Gud

søndag 16. juli 2017

17 juli 2017 - Vekkelsespredikanten og det mektige Jesus synet i kirken

Dette vitnesbyrdet er hentet ut fra boken 7 pinsepionerer side 54-58. Stephen Jeffrey var en predikant etter mitt hjerte, talte som en gammelteastementlig profet, og talte dom så sterke menn gråt og skalv. Og Jesu gjenkomst sto sentralt i forkynnelsen. Han ble født i 1867, og frelst under vekkelsen i Wales i 1904. Han døde i 1934.
______________________________________

Stephen Jeffrey ble kjent i stadig videre kretser, og han fikk invitasjon fra en baptistmenighet i Lianelly. Kampanjen her ble også vellykket og fortsatte i flere uker. Siden bestemte Step­hen seg for å bli i Lianelly og starte sin egen menighet i en bygning som av en eller annen merkelig grunn ble kalt “Island Place” (“Øy-plassen”). Huset var blitt brukt til høyst forskjellige ting etter at det var reist i 1830. men i løpet av de kommmende syv årene - kanskje den lykkeligste perioden av hans tjeneste - gjorde Stephen det verdensberømt. Det var ikke noe stort hus, og hver kveld i syv år var det fullpakket.

En søndagskveld i juli 1914, et par uker før første verdens­krig brøt ut, skjedde det noe høyst forunderlig. Stephen talte over Fil 3,10: “Da kjenner jeg ham og kraften av hans opp­standelse, får del i hans lidelser og blir ham lik idet jeg dør som ham.” Stephen merket ekstra kraft og velsignelse i møtet, og han registrerte at folk stirret stivt i hans retning, men likevel ikke på ham. Så snart han var ferdig med talen, vinket hans kone ham ned fra talerstolen. Da skjønte han hvorfor forsamlingen hadde oppført seg som de gjorde: På veggen bak talerstolen kunne alle se et bilde av Kristus.

Fru Harris Williams satt ved siden av fra Jeffreys under talen, og hun fortalte senere: “Like bak vår kjære pastor duk­ket det opp et bilde av et lam med to hom. Mens jeg prøvde å gjøre fra Jeffreys oppmerksom på det, ble hodet til et ansikt med to vakre tårer nedover kinnene. Pastoren talte til syn­derne, og det vakre ansiktet til Sorgenes Mann strålte av her­lighet.”
Stephen fortalte:

“Da jeg kom ned til forsamlingen og så opp dit hvor jeg hadde stått, oppdaget jeg Jesu levende ansikt på veggen. Han hadde romersk nese og jødis­ke trekk. Håret hans lignet ull, og han hadde midtskill. Da jeg så nærmere på Ham, oppdaget jeg at håret Hans hadde grå striper, lik en middelaldrende mann i sorg. Vi ble lenge i møtesalen den kvelden, og mange kom innom for å se bildet, for ryktene gikk allerede. Blant dem var det en som tidligere hadde vært sterkt skeptisk. Nå sa han: "Jeg har sett, og nå tror jeg." Han kom inn som en vantro og gikk ut som en troende.”

Hundrevis av mennesker presset seg inn for å se synet, som varte i flere timer. Noen prøvde ä vaske bort ansiktet fra veggen, men de greide det ikke. John Richards, maler og dekoratør, fortalte: “Jeg tok lommetørklet mitt og holdt det over bildet. Kan dere forestille dere hvor forbauset jeg ble da bildet lyste fram gjennom tøystykket!"

En annen kvinne i forsamlingen, fru Every. fortalte:
“Lokalet var helt fullt. Mellom klokken 20.00 og 21.00 den kvelden så jeg min Frelsers ansikt klart på veggen. Jeg kun­ne tydelig se at Han blunket. En Sorgenes Mann - slik så Han ut. Da møtet ble avsluttet, var bildet fremdeles der, og også da jeg gikk hjem en stund senere.”

Skeptikere som kom inn, nølte ikke med å finne på for­klaringer. En mente det måtte være en slags hallusinasjon “forårsaket av det flakkende lyset." Et vitne fortalte: “Pasto­ren begynte ikke å diskutere om det elektriske lyset virkelig flakket eller ikke. Han slo det ganske enkelt av, og bildet av vår Frelser skinte enda klarere, mer levende og virkelig. For å ikke innrømme at han hadde tapt, fortsatte skeptikeren:

“Det må være et eller annet slags optisk apparat som kaster bildet inn gjennom et vindu.” Pastoren gav beskjed om at alle gardiner skulle trekkes for. Det gjorde ingen forskjell, for Frelserens bilde stod klart på veggen likevel.”

Hendelsen ble nøye undersøkt, og alle, unntatt de mest herdede, godtok den som et tegn fra Gud. I mange år var det nok av pålitelige øyenvitner som kunne bekrefte synet.

Rev. J.W. Adams, sognepresten i Wall nær Lichfield, besøkte Liannely to ganger - først i 1926 og siden året etter. Han snakket med mange av dem og kunne oppgi navn og adresse på over 20 mennesker som var rede til å bekrefte hendelsen.

Vaktmester på Island Place, Robert John Williams, fortalte sin versjon: “Jeg så på ansiktet fra alle vinkler, men uansett hvor jeg stod, var det som om øynene Hans fulgte meg. Jeg ble værende i salen ganske lenge, derfor er jeg helt sikker på hva jeg så. Etter hvert kom det så mange mennesker at jeg måtte jage alle ut og låse dørene. Da jeg hadde kommet et par kilometer på hjemveien, bestemte jeg meg for å gå tilbake.

Bildet var fremdeles der - nøyaktig det samme som da jeg dro. Min kone og døtrene våre så akkurat det samme som meg."

Stephen gikk inn i bønn for å få vite meningen med denne underlige og vidunderlige hendelsen. Han sa: “Jeg mente at synet måtte ha en dypere hensikt enn bare å understreke talen min. Etter at jeg hadde bedt Gud om å få vite hvorfor, fortonet det seg for meg som om synet var et tegn på at det ville komme store prøvelser, men jeg visste ikke på hvilken måte. Fjorten dager etter begynte krigen, og da skjønte jeg hvilke prøvelser Gud hadde hatt i tankene. Siden den gang har jeg alltid regnet synet som et tegn på begynnelsen til slutten av denne tidsalder.”

Synet gjorde dypt inntrykk på Stephen, og han forkynte med enda større iver enn før at Jesu andre komme nærmet seg. I lys av dette følte han at han måtte advare mennesker om Guds kommende dom, og fortelle dem at eneste redning for syndige mennesker er å bli født på nytt gjennom troen på Jesus Kristus. Island Place var snart overfylt av nyomvendte: Forretningsmenn, hermetikkarbeidere, akademikere, gamblere og drukkenbolter. Etter hvert som han ble mer kjent, fikk han stadig flere forespørsler om å holde kampanjer andre steder i Wales og enda lengre borte. Gud var i ferd med å forberede sin tjener på enda større ting.

I november 1919 holdt han en kampanje utenom det vanlig i Aberaman, Sør-Wales, og det var tydelig at det hvilte stadig større kraft over tjenesten hans. Menigheten som inviterte ham, hadde bare ni medlemmer, og Gud besvarte bønnene deres på en vidunderlig måte. Tilhørerskaren ble større for hver gang Stephen talte, og rundt 300 - de fleste unge mennesker - tok en beslutning for Kristus. Stephen for kynte ikke noe “mykt” evangelium; lik en gammeltestamentlig profet forkynte han Guds dom slik at sterke menn gråt og skalv. Jesu annet komme stod sentralt i forkynnelsen hans, noe som understreket alvoret sterkt. Nyheten om at Gud igjen beveget seg i Wales, spredte seg snart utover lan­dets grenser, og riksdekkende aviser ble interessert. 16. november 1919 slo “Sunday Chronicle” opp: “Stor vekkelse i Wales - flere syn i Colliery-landsby”:

“En ny religiøs vekkelse med flere av de samme overnaturlige elementene som i Evan Roberts-vekkelsen for flere år siden, er brutt ut i landsbyen Aberaman i Colliery, et sted med ca. 5000 innbyggere.

Den religiøse gløden er så intens, synene hos de omvendte så mange og påstandene om guddomme­lig helbredelse så sterke, at en eldre, religiøs leder erklærer at han har sett tre vekkelser, men dette er den sterkeste av dem alle!

I tre uker har pastor Stephen Jeffreys, en evange­list fra Llanelly, bønnfalt mennesker om å vende seg bort fra sin onde ferd og gjøre seg klar for Jesu gjenkomst til verden, som han hevder er nær fore­stående.”

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar