Korset - Veien til Gud

Korset - Veien til Gud

søndag 18. juni 2017

18 juni 2017 - Befrielse - Mørkets Rike m. Peretti

Bøkene "Mørkets rike" og "Mørkets rike vender tilbake", er virkelig gode bøker for å beskrive det som skjer i det usynlige. Selv om det er romaner, så er det basert på åndelig forståelse og profetisk klarsyn. Og ettersom Kristi Kropp i Norge har famlet i blinde på dette området (og mange andre viktige områder), så trengs det igjen å forkynnes, hva Jesus egentlig gjorde, og at Han kan gjøre det samme idag, om man er plaget.

Dette er tatt ut fra sidene 146-152 i boken. Hank går selvfølgelig alene i denne "hulen", men Krioni og Triskal som følger ham er engler. Usynlig for Hank, men synlige for de onde åndene. Rafar er den onde fyrsten over byen. Boken er fra 90 tallet, der spilleautomater var mer vanlig, enn idag hvor Internett utgjør den samme kilden til ondskap .
__________________________________________________________________

Hank gikk gjennom byen igjen. Opp og ned gatene og forbi alle forretningene. drevet av Herren og i bønn for hvert skritt han tok. Han hadde en følelse av at Gud hadde en spesiell plan med denne lille utflukten, men han greide ikke å begynne å gjette hva det var.
Krioni og Triskal gikk ved siden av ham på hver sin side. De hadde fått tak i noen ekstra reservevakter som var hjemme og holdt vakt over Mary. De var våkne Og oppmerksomme, og Triskal som fortsatt var rekonvalesent etter sitt møte med Rafar, følte seg særlig spent når han tenkte på hvor de ledet Hank.
Hank tok en runde han aldri hadde tatt før, ned en gate han aldri hadde sett på tidligere. Til slutt stanset han utenfor et forretningsforetagende han bare hadde hørt stygge historier om, men aldri hadde kunnet finne. Han stod utenfor døren, mens han stirret forundret på alle ungdommene som kom og gikk. De vrimlet som bier. Til slutt gikk han innenfor.

Krioni og Triskal forsøkte etter beste evne å se snille og ufarlige ut der de fulgte ham.
’Hulen’ bar navnet sitt med rette: elektrisiteten som gikk med til å drive rekker på rekker med blinkende, pipende spilleautomater ble tatt igjen ved at det omtrent ikke fantes annen belysning bortsett fra noen små, blå lyspærer her og der i det svarte taket Det var mere lyd enn lys i rommet. Heavy metal rockemusikk dundret fra høyttalere over hele rommet og blandet seg med alle de elektroniske lydene fra maskinene. En enslig eier satt bak kassaapparatet sitt i hjørnet og leste i et pornoblad hvis han da ikke vekslet penger for spillerne. Hank hadde aldri sett så mange kvartdollarmynter på ett sted noen gang før.

Her var ungdom i alle aldre. De hadde få andre steder å gå, derfor samlet de seg her etter skoletid og gjennom hele weekenden hang de rundt her og spilte, sjekket, drev av sted, tok narkotika, hadde sex, drev med alt mulig. Hank kjente at dette stedet var et helvetes hull. Det var ikke maskinene eller dekoren eller den svake belysningen - det var helt enkelt følelsen «v den åndelige lukten av demoner som hadde stor fest Han kjente seg helt syk innvendig.

Krioni og Triskal kunne se hundrevis av smale, gule øyne som stirret på dem fra krokene og de mørke gjemmestedene i rommet. De hadde allerede hørt metallklirringen av sverd som ble trukket og gjort klar.
"Ser jeg ut til å være harmløs nok?” spurte Triskal stille.
'De mener nok ikke at du er harmløs lenger," svarte Krioni tørt.
De så rundt på alle øynene som stirret på dem. De smilte forsonende og teftet sine tomme hender for å vise at de ikke hadde fiendtlige hensikter. Demonene svarte ikke, men flere sverdblader glødet i mørket 'Hvor er nå Seth?" spurte Triskal.
'Han er sikkert underveis.”
Triskal stanset anspent Krioni fulgte blikket hans og fikk se en demon som nærmet seg dem. Demonens hånd hvilte på sverdet; han hadde ikke trukket det, men mange av de andre sverdene var trukket bak ham.
Den svarte ånden målte de to englene opp og ned og hveste: "Dere er ikke velkommen her! Hva vil dere?"
Krioni svarte raskt og høflig: "Vi holder vakt over Guds mann." Demonen kastet et blikk på Hank og var plutselig ikke så hoven lenger. ”Busche” utbrøt han nervøst mens de bak ham rygget tilbake. "Hva gjør han her?"
"Det er ikke noe vi ønsker & diskutere med deg," sa Triskal.
Demonen snerret bare. "Er du Triskal?"
"Det er jeg."
Demonen lo og hostet opp røde og gule skyer av damp. "Du liker og slåss, ikke sant?" Flere av demonene lo sammen med ham.
Triskal hadde ingen planer om å svare. Demonen fikk heller ikke ke tid til å forlange et svar. Plutselig ble alle de spottende demonene anspente og urolige. Øynene deres flakket rundt, og så, lik en flokk forsknemte fugleunger, rygget de tilbake og gjemte seg i de mørke krokene. Samtidig kunne Krioni og Triskal kjenne en ny styrke som rant gjennom dem. De så ned på Hank.
Han bad.
"Kjære Gud," sa han stille, "hjelp oss å nå disse ungdommene, hjelp oss å berøre livet deres."
Hank bad en god stund, og så la han merke til uroen som kon inn bakdøren. Mens noen demoner drog seg unna inngangen, kom tre av kameratene deres hylende, hvesende og siklende inn i bygningen med armene og vingene over hodene. De ble drevet og puffet fram av en svært høy og temmelig urokkelig krigerengel.
"Vel," sa Triskal, "Seth har bragt til oss Ron Forsythe og noen til!"
"Jeg var redd for det," sa Krioni.
Triskal referte til en ung mann som knapt var synlig under de tre demonene. Han var et forvirret og desorientert offer for deres destruktive innflytelse. De klynget seg på ham som igler, mens de fikk ham til å tumle fram og tilbake mens de kjempet for å unngå spissen på den store kjempens sverd som drev dem framover. Seth holdt imidlertid streng kontroll med dem, og han drev dem rett mot Hank Busche.

"Hei, Ron," sa noen karer ved en krigsspill-automat.
"Hei..." var alt Ron svarte mens han gav dem et slapt, tungt vink med hånden. Han så ikke særlig lykkelig ut.
Hank hørte navnet og så Ron Forsythe komme og et lite øyeblikk visste han ikke om han skulle bli hvor han var eller komme seg vekk. Ron var en høy, hengslete ungdom med langt, ugreid hår, skitten T-skjorte og jeans. Han var fraværende i blikket som om han skuet inn i et annet univers. Han sjanglet mot Hank, mens han så over skulderen som om en flokk fugler fulgte etter ham og deretter forover som om han bare var et skritt fra et stup. Hank så ham komme, og bestemte seg for å bli der han var. Hvis Herren ønsket at de to skulle møte hverandre, vel, det var akkurat i ferd med å skje. Ron stoppet brått og lente seg mot en racerbil-automaL Denne mannen som stod rett foran ham, så kjent ut.
Demonene som klynget seg til Ron, rystet og skalv mens de sendte stjålne blikk mot Seth som var bak dem, og Krioni og Triskal som stod foran Dem. De øvrige demonene i rommet, verket etter å komme i kamp. De gule øynene deres blunket og de røde sverdbladene klirret, men det var noe som holdt dem tilbake - denne mannen som bad.
"Hei, der," sa Hank til den unge mannen. "Jeg er Hank Busche."
Rons glassaktige øyne videt seg ut Han stirret på Hank og sa med sløret stemme: "Jeg har sett deg. Du er den preddikanten folka mine snakker om hele tida."
Hank var sikker nok til å gjette nå: "Ron? Ron Forsythe?"
Ron så seg nervøst rundt som om han var blitt knepet i å gjøre noe ulovlig. ”Ja...."
Hank strakte ut hånden. "Vel, Gud velsigne deg, Ron, jeg glad for å møte deg."

De tre demonene snerret til det, men de tre krigerne tok et skritt fram for å holde dem under kontroll.
"Spådomsånd," sa Triskal idet han identifiserte en av demonene. Spådom klynget seg til Ron med neglekvasse klør og hveste, "Og hva vil dere oss?"
"Gutten," sa Krioni.
"Dere kan ikke diktere oss hva vi skal gjøre!" skrek en av de andre demonene med nevene knyttet i opprør.
"Opprør?” spurte Krioni.
Demonen benektet det ikke. "Han tilhører oss."
Andene i rommet ble modigere, og trakk nærmere.
"La oss få ham ut herfra," sa Krioni.

Hank rørte ved skulderen til Ron og sa: "Kan vi gå utenfor et lite øyeblikk hvor vi kan prate sammen i fred?"
Spådom og Opprør snakket i munnen på hverandre: "Hvorfor det?" Ron protesterte: "Hvorfor det?"
Hank bare førte ham forsiktig med seg: "Kom igjen," og de gikk ut bakdøren. Triskal ble stående i døråpningen, med hånden på sverdet.
Bare de demonene som var knyttet til Ron fikk lov til å komme på utsiden. Hele tiden ble de plaget av Seth og Krioni.
Ron sank sammen på en benk i nærheten som ei filledokke i sakte film. Hank la hånden sin på Rons skulder og så inn i de slørete øynene mens han lurte på hvor han skulle begynne.
"Hvordan føler du deg?" spurte Hank til slutt.
Den tredje demonen innhyllet Rons hode i sine ujevne, sleipe armer. Guttens hode seg ned mot brystkassen hans, og han døste nesten av, uten å ense Hanks ord.
Spissen på Seths sverd påkalte demonens oppmeiksomhet.
”Hva?" skrek den.
"Trolldom?"
Åmden lo beruset "Hele tiden, mer og mer. Han kommer aldri til å slut te med det!" Ron begynte å småle for seg selv, han følte seg dopet og tåpelig.
Hank kunne imidlertid kjenne noe i sin ånd. Det samme forferdelige nærværet som han hadde kjent den natten som var så forferdelig skremmende. Onde ånder? I en slik ung gutt? Herre hva kan jeg gjøre? Hva kan jeg si?

Herren svarte, og Hank visste hva han hadde å gjøre. "Ron," sa han, enten Ron hørte ham eller ikke. "Kan jeg be for deg?"
Bare Rons øyne vendte seg for å se på Hank, og Ron nesten bad ham: "Ja, be for meg, predikant."
Men det ville ikke demonene ha noe av. De skrek alle i Rons hode med én stemme: "Nei, nei, nei! Du trenger ikke det der!”
Ron beveget seg plutselig mens hodet gikk fram og tilbake, og han mumlet: "Nei, nei...ikke be...jeg liker det ikke."
Nå lurte Hank på hva Ron egentlig ville. Eller om det i det hele tatt var Ron som snakket?
"Jeg vil be for deg, okay?" Hank spurte bare for å sjekke.
"Nei, ikke gjør det!" sa Ron, deretter bad han nesten: "Vær så snill å be, kom igjen..."
"Gjør det,” tilskyndet Krioni. "Be!"
"Nei!" skrek demonene. "Du får oss ikke til å forlate ham!"
"Be," sa Krioni.
Hank visste at det var best han utnyttet situasjonen og ba for denne gutten. Han hadde allerede hånden på Ron, så han begynte å be svært varsomt. "Herre Jesus, jeg ber for Ron; rør ved ham du, Herre, og bryt igjennom til hans sinn, og sett ham fri fra disse åndene som henger seg på ham."

Åndene klynget seg til Ron som bortskjemte unger og hylte til Hanks bønn. Ron stønnet og ristet på hodet igjen. Han forsøkte å reise seg, så satte han seg ned igjen og holdt Hank i armen.
Herren talte til Hank igjen, og Hank fikk et navn. "Trolldom, forlat ham i Jesu navn."
Ron fôr sammen på benken og skrek til som om han ble stukket av en kniv. Hank trodde nesten Ron ville slite armen hans av.
Men Trolldom adlød. Han hylte og skrek og spyttet, men han adlød og flakset av gårde til noen trær i nærheten.
Ron gav fra seg et forpint sukk og så på Hank med øyne fulle av smerte og desperasjon. "Kom igjen, kom igjen, du gjør det!”
Hank var forundret. Han tok tak i Rons hånd for å roe ham og fortsatte å se ham inn i øynene. De var klarere nå. I øynene hans kunne Hank se en ærlig og bedende sjel som så på ham. Hva nå? spurte han Herren.
Herren svarte, og Hank fikk et nytt navn. "Spådom-”
Ron så rett på Hank, og øynene hans ble ville og stemmen hes.

"Nei, ikke meg, aldri!"
Men Hank gav seg ikke: Han stirret rett inn i Rons øyne og sa: "Spådomsånd, i Jesu navn, forsvinn."
"Nei!’ protesterte Ron, men så sa han like raskt: "Kom igjen. Spådom, kom deg ut! Jeg ønsker ikke å ha deg mer!"
Spådom adlød motvillig. Takket være denne bedende mannen, var det ikke lenger morsomt å undertrykke Ron Forsythe lenger.
Ron slappet av igjen, og snufset unna noen tårer.
Seth talte til den siste lille demonen. "Hva med deg, Opprør?"
Opprør hadde problemer med å bestemme seg.
Ron kunne føle det. "Ånd, vær så snill å gå. Jeg har hatt nok av deg!"
Hank bad om det samme. "Opprørsånd, gå! I Jesu navn, la Ron få fred."
Opprør overveide Rons ord, stirret på Seths sverd, så på den bedende mannen, og måtte til slutt gi tapt og forsvinne.
Ron vred seg som om han hadde forferdelig krampe, men så sa han: "Ja, ja, han er ute."

Seth jaget de tre demonene av gårde, og de flagret tilbake inn i Hulen hvor de ville være velkommen og slippe å bli forfulgt.
Hank holdt fortsatt fast i Rons hånd og ventet, våket og bad inntil han visste hva han skulle gjøre videre. Dette var så helt utrolig, så fasinerende, så skremmende, men så nødvendig. Dette måtte være Herrens Leksjon Nummer to i Åndelig nærkamp. Hank visste at han lærte noe han måtte kjenne til for å vinne dette slaget.

Ron ble forvandlet rett foran øynene på Hank. Han slappet av, pustet lettere, øynene ble normale, uttrykket ble mer hverdagslig.
Til slutt sa Hank et mykt "Amen," og spurte: "Er du O.K., Ron?"
Ron svarte direkte: "Ja, jeg føler meg bedre. Takk." Han så på Hank og smilte et svakt, nesten unnskyldende smil. "Det er merkelig. Nei, det er nydelig. Det var akkurat i dag jeg tenkte at jeg trengte noen som kunne be for meg. Jeg orket bare ikke å fortsette med alt det jeg har drevet med."
Hank visste hva som hadde hendt. "Det var Herren, tror jeg, som satte opp det hele.
"Ingen har noensinne bedt for meg før."
"Jeg vet at foreldrene dine gjør det hele tiden.”
"Vel, ja, de gjør det."
"Og resten av menigheten, også. Vi ber alle for deg."
Ron så på Hank med klare øyne for første gang. "Så du er pastoren til folka mine, heh? Jeg trodde du var eldre enn det."
"Ikke så mye eldre," bemerket Hank spissfindig.
"Er de andre menneskene i kirken din slik som deg?"
Hank klukket. "Vi er alle bare vanlige mennesker. Vi har våre gode sider og våre dårlige sider, men vi har Jesus alle sammen, og Han gir oss en spesiell kjærlighet til hverandre."
De samtalte. De samtalte om skolen, om byen, om Rons familie, narkotika generelt og spesielt, Hanks menighet, de kristne, og Jesus. Ron begynte å legge merke til at uansett hva saken gjaldt eller hvilket emne de snakket om, så brakte Hank Jesus inn i det Ron hadde ikke næ imot det. Dette var ikke bare et tåpelig salgstricks; Hank Busche trodde virkelig at Jesus var svaret på alt. Så etter å ha snakket om alt mulig annet med Jesus bragt inn i alt sammen, lot Ron Hank snakke om Jesus, bare Jesus. Det var ikke kjedelig. Hank kunne virkelig være begeistret for Ham.






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar