Korset - Veien til Gud

Korset - Veien til Gud

søndag 28. mai 2017

29 mai 2017 - Mobbing

Har nettopp sett filmen "Återtreffen" eller på norsk "gjenforeningen". Den omhandler (som skal være fra virkeligheten) en jente som måtte leve med mobbing i 9 år, av de samme klasseelevene. I slutten av 9 klasse, fikk hun psykiatrisk sammenbrudd, og fikk lang tid med pleie.

Og i denne historien, hadde de alle hver sin rolle: De som var enere og høyest på hiarkiet, som levde av mengdens beundring, som ikke brydde seg døyten om Anna Odell og hennes situasjon, hvor hun måtte leve med mobbing, såre bemerkninger, slag og det å være utfryst. Så var det de som likesom var venninner på fritiden, men spilte en annen rolle sammen med klassen. Så var det de som hele tiden forsøkte å lure henne, og si de var forelsket i henne, men når de likesom skulle bli sammen, så fikk hun vite at det bare var en spøk. Dette skjedde mange, mange ganger. Og de som lukket øynene for det som skjedde, fordi de ønsket å tilhøre mengden, ikke den ene som ble utfryst.

Ettersom jeg selv har opplevd mobbing av andre mot mine egne barn, og selv har opplevd å bli utfryst av menighet og lederskap, og alt annet som jeg ikke vil skrive om nå. Så er det utvilsomt at denne filmen føltes ut som den traff en nerve, på dypet av min sjel.

Det som var interessant, var at hun ikke ble invitert til gjenforeningen, men alle de andre fikk invitasjon. Hun visste ikke om det før etter at det hadde vært. Så hun lagde en film som bygd på fantasi, og hva som kanskje kunne ha skjedd (hun lagde mye drama, men det er likevel interessant). Så ba hun klassekameratene til å komme å se filmen sammen med henne, for så å høre hva de hadde å si. Men mange fikk kalde føtter, og sa at de ville møtes, men likevel så møttes de ikke. Men noen modige sjeler dukket opp. Og spørsmålene hun stilte var intelligente og smarte. Men de fleste som ble intervjuvet, fortalte at de var blitt bedre mennesker, men egentlig så hadde de ikke forandret natur. Noen var ærlige med det, andre forsøkte med løgn og å komme med gode fortellinger langt vekk fra virkeligheten.

For meg er det interessant å se menneskenaturen. Den som humanismen mener at alle har noe godt i seg. Men har menneskene egentlig noe godt i seg?

Denne filmen peker egentlig på ett stort samfunnsproblem også i Norge. Feks. hvem i media vil erkjenne at de har drevet og mobbet folk, som teks. Carl I. Hagen, Abortmostanderne Børre Knudsen og Ludvig Nessa etc., og hvem vil innrømme at de også har hengt seg på mobbingen til media, både politikere og den vanlige mannen i gaten? Det kreves ærlighet og selvransakelse, men som sagt, den vanskeligste mennesket å bli kjent med, er som sagt seg selv. Man lager gode selvbilder av noe som ikke er eller som er virkelig. Skal man vite hva slags menneske du er, så hør med de rundt deg, venner, uvenner, folk som jobber med deg, bor sammen med deg, ektefelle, barn ol.

Mange av de som blir trukket frem i media som ett enormt stjerneskudd, er ofte mennesker som har dårlig moral, kan være nedlatende ovenfor visse typer mennesker, har høyt ego, grådig, masse "svin på skauen" osv, men har virkelig stor selvtillit. Verden har sin egen måte å få frem mennesker i rampelyset, hvor bare egoet skinner.

Men klart, når vi ikke klarer å ta tak i mobbing på toppen, som teks. når Gerd-Liv Walla, LO toppen, kom i fokus, for å ha mobbet en av sine ansatte under seg, så ble det mye media bråk. LO er jo nettopp de som skal forhindre mobbing. På flere arbeidsplasser jeg har jobbet, har jeg opplevd mennesker har blitt trakassert, og folk har sluttet pga det. Og det er ikke verst i de private jobbplassene, men i kommunene.

Men vi kan jo gå til skolen, hvor spesielt en av mine jenter fikk oppleve mobbing både av lærere (men de vil aldri innrømme det, men handlingene fortalte mye av at de støttet mobberne) og av elevene. Hun ble kastet inn i en papir Container, mens sløyd læreren ikke brydde seg. Kom ut av timen, og en av hennes nye sko, hadde blitt kastet i doen av noen ukjente folk. Også mobbing via sosiale medier ol.. Vi forsøkte å få lærerne til å hjelpe, noe de ikke var interessert i, ettersom det skjedde utenfor skoletiden. Og spesielt en jente som hadde lagt ut en melding på sosiale medier i min datters navn blånektet.

Men skolen satt bare sin lit til sitt ubrukelige system, hvor man skulle straffe mobberen. Men systemet var å ueffektivt, at det i praksis straffet den som blir mobbet. Fordi man må nesten ha blitt mobbet selv, for å kjenne igjen en annen mobber. De fleste lærerne går rundt i skolegården, og klarer ikke å lese mobbing, spesielt den som er hos jentene. De forstår ikke "bakmenns" prinsippene, hvor man har en leder, som manipulerer 2-3 andre igjen, som er de som mobber, og blir tatt. Mens lederen blir stort sett aldri tatt. Politikernes ønske om at mobberne må bytte skole, er omtrent en umulig sak, ettersom lærerne aldri klarer ordentlig å definere mobberne. Det er som oftest de som blir utsatt for mobbing, som må bytte skole.

Så jeg overførte min datter til den kristne skolen, ettersom hun fikk nesten en psykisk kollaps. Og det gikk bra til å begynne med. Helt til den ene mobberen (og venn også, om det passet) også byttet til samme skolen. De andre "kristne" venninnene hennes, trakk seg plutselig bort fra henne, og overlot henne til å ta seg av "mobberen". Og siden ble det verre. Også lærerne, som ikke skjønte at min datter gikk i depresjon, begynte å sette anmerkninger på henne, og utvise henne. Dette skjedde daglig. Jeg mener at man skal utvise en person om det har skjedd noe alvorlig. Isteden så ble hun tatt for små detaljer hele tiden. For å si det sånn, fordommene til lærerne, formet min datter omtrent til å bli som hun ble. De fikk det som de ville. Lærerne var raskt ute med å fordømme og noen ganger var de på grensen til det hysteriske. Men når jeg gikk i rette med lærerne, så ble de unnvikende. Så sluttet rektoren, som jeg kanskje anså som den eneste ekte kristne på skolen. Fordi lederskapet på skolen ikke ønsket å ha folk i styret fra ulike kristne retninger, men kun fra deres eget samfunn, fra en menighet som jeg anser som ganske død.

Da Johannes skrev 3 Johannes brev, så gikk han i rette med Diotrefes som kun ønsket å være den fremste i menigheten. Han baksnakket andre med onde ord, tok ikke imot Johannes eller de i hans omkrets, og støtet folk ut av menigheten som gjorde det. Det hørtes faktisk ut som en vanlig trosmenighet. Dessverre har det blitt normalt i mange menigheter å få fjernet de ekte kristne, mens de falske, de med høy status, de egenkjærlige egoistene, blir tatt imot med åpne armer. Da mobber man de som Gud elsker, og elsker du ikke brødrene/søstrene, så elsker du heller ikke Gud!

Bibelen er veldig nøye med å få folk til å søke det som er lavere, ikke det som er høyt der oppe. Men de fleste jeg møter, søker alltid de på toppen, de som stråler "trygghet", status, som har gode allianser, stor omgangskrets etc. Når vi så gjør forskjell, så faller vi i den synden som Gud hater:

"Mine brødre! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk.  Sett at det kommer to menn inn i menigheten – den ene i fine klær og med gullring på fingeren, den andre fattig og i skitne klær.   Så sier dere til ham som er pent kledd: «Vær så god, her er en god plass», men til den fattige: «Du kan stå der», eller: «Sett deg her på gulvet ved føttene mine». Om dere altså bare bryr dere om ham med de fine klærne,  har dere ikke da skapt et skille blant dere? Er dere ikke blitt dommere med onde tanker?   Hør, mine kjære brødre: Har ikke Gud utvalgt den som er fattig i verdens øyne, til å være rik i troen og arve det rike han har lovt dem som elsker ham?   Men dere har krenket den fattige! Er det ikke de rike som undertrykker dere og trekker dere for retten?  Og er det ikke de som spotter det gode navn som er nevnt over dere?" Jakob 2:1-7.

For en god del år siden, så husker jeg vi ønsket desperat som familie og ha noen å feire nyttår sammen med. Og vi ringte opp til noen vi hadde hatt mye kontakt med før. Fordi vi fikk høre at de skulle ha nyttårsfeiring med mange gjester i sitt store hus. Men de avviste det (fordi vi passet ikke inn i gjestelisten deres), og henviste oss til ett annet par som vi ikke hadde noe kjemi med. Dette var da kristne! Og så lurer vi på hvorfor det ikke blir vekkelse? Den som har hjerterom, har alltid en plass til....

Nå bryr jeg meg ikke om sånt lenger, fordi Gud satte meg i frihet fra mine byrder. Og jeg bryr meg ikke om laverstående kristne som ikke har respekt for sin Herre, og som går rundt og later som de er kristne. Men deres livsstil avslører dem og Guds Ord avslører deres hykleri.

For en del år siden, så var det ett kristent ektepar med 2 mindre barn, som måtte flykte fra Georgia for sitt liv. De skulle egentlig til Norge, men ble sluppet av sine smuglere på vei mot Italia. Uansett, så havnet de på ett norsk asylmottak. Og der var det en slektning og en venninne fant dem. De ble så avvist, og skulle sendes til Italia. Men min slektning og hennes venninne bestemte seg for å "redde" dem. Så de tok dem med seg hjem. Hos min slektning ble de behandlet med respekt. Men ettersom politiet fikk nyss at de kunne bo der, så måtte de bo hos den andre kvinnen. Denne kvinnen hadde ett stort hus. Og ekteparet bodde der ca 1 års tid. I løpet av den tiden så forandret denne kvinnen seg til å bli en slavedriver, og tvang denne familien til å være slaver. De ble behandlet meget dårlig. De måtte gjøre alt mulig husarbeid og alt annet, og ble ofte utskjelt og rakket ned på. Denne kristne kvinnen, kunne komme på menigheten, stille seg på 2 rad, løfte hendene og prise Gud med alt hva hun hadde. Samtidig som hun levde i samboerskap.

Til slutt bestemte denne familien å melde seg til politiet, og de ble sendt til Italia. Og de bestemte å velsigne denne kvinnen, enda så ondt som de ble behandlet av henne. Rett etter dette, så fikk denne kvinnen kreft. Og en stund etter lå hun for døden. Og noen dager før hun døde, så kom denne slektningen inn på besøk, og det eneste hun gjorde, var å forbanne og snakke stygt om denne familien som hadde bodd hos henne. Det fantes ingen innrømmelser, selvransakelse, ydmykhet eller villighet til omvendelse. Og da tenker jeg at denne kvinnen nå lider smerten i dødsriket, hun som var en høylydt bekjenner, men brydde seg lite om å leve rett i det private.

Derfor, er du kristen! Så vær varsom med hvordan du behandler din neste, spesielt de som er kristne, de som lider og sliter. For Gud er den svakes forsvarere. Og Han ser alvorlig på de som behandler Hans små dårlig:

Jesus sier "Se til at dere ikke forakter en av disse små! for jeg sier dere at deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn." Matt. 18:10.

Din kristendom avsløres i hvordan du behandler din neste, og spesielt ekte troende, og spesielt de som ikke har det så lett! Derfor ble Jesus kritisert, fordi Han oppsøkte nettopp de som ikke hadde det lett, eller som mengden ikke likte, eller som var generelt foraktet. De ble menighetens støttestein! Så vær forsiktig, så du ikke stenger døren for Han du kaller din Herre:

"La broderkjærligheten bli ved! Glem ikke gjestfrihet! for ved den har noen uten å vite det hatt engler til gjester.  Kom fangene i hu som deres medfanger, dem som lider ondt, siden dere og selv er i legemet!" Hebr. 13:1-3.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar