Korset - Veien til Gud

Korset - Veien til Gud

søndag 8. januar 2017

9 januar 2017 - En abortleges vurdering av det etiske med abort

Med rett til å drepe

Hentet fra en artikkel i Dabladet 24 mai 2008 


JEG HADDE GÅTT i demonstrasjonstog, grått over forttidens hjerteskjærende strikkepinneaborter og selv opplevd ydmykelsen ved å få motiver og underliv gransket av abortnemndens kritiske mannsblikk. Da Abortloven ble endret 6. juni 1978, jublet jeg sammen med tusenvis av kvinner. Inntil 12. svangerskapsuke kunne kvinnen nå selv avgjøre om hun skulle fortsette svangerskapet eller ikke. Den kanskje viktigste milepælen i moderne kvinnekamp var nådd. Endelig kunne kvinner bestemme over egen kropp.

VÅR SEIERSRUS BLE IKKE dempet av at enkelte spesielt engasjerte prester fortsatte å vise frem fostre på sprit under sine gudstjenester, for å demonstrere likheten i med et levende barn. Med sin religiøse forankring og ikke minst sitt kjønn, demonsterte de med all mulig tydelighet hva striden egentlig dreide seg om: den nye i tids rettferdige og nødvendige oppgjør
med fortidens mørkemenn.   
Ikke rart prestene ble fordømt også i egne rekker. For oss var de - on gave fra himmelen. Valget ble så velsignet enkelt: å forsvare vår kvinnerett eller svike vårt kjønn. Nyanser var en luksus vi ikke kunne tillate oss. Tvil var feigt. Å vedkjenne seg noe som lignet sorg eller anger etter en abort, var omtrent som å sørge over annet hvert menstruasjonsbind. Og om fosteret skulle tilkjennes liv eller ikke, var en avsporing. For det var vel ingen som trodde man kunne lage omelett uten, bokstavelig talt, å knuse egg?

STRIDEN HADDE RAST siden Katti Anker Møller på begynnelsen av forrige århundre nærmet seg problemstillingen, med en intensitet som gjallet i både private og offentlige rom. Prestenes utspill var forventede etterdønninger. Men så ble det underlig stille.

Enkelte kvinnestemmer hevet seg likevel, overraskende nok også fra våre egne rekker. Men ikke med harmdirrende saksinnlegg nå. Historiene var lavmælte og personlige, preget av tvil og kanskje skam, fulgt av forsikringer om at dette ikke rørte ved det prinsipielle. Motinnleggene var få og av nærmest rituell karakter. Kanskje av pietet for historienes private innhold. Eller kanskje saken bare var overmoden, tappet for sin tidligere gjenklang i etikk og moral, holdninger og følelser, akkurat så pragmatisk som vi hadde hevdet.

MEN KOBLES problemstillingen mot andre etiske spørsmål, blusser debatten opp. For kan vårt humanistiske samfunn forsvare drap på fostre bare fordi de har Down’s syndrom? Og vi tar indignert avstand fra kjønnsselektiv abort, det vil si av jentefostre. Riktignok mer avdempet, siden dette blir praktisert i land mulighet for diagnostikk av kjønn før 12 uke, gjorde problemstillingen ubehagelig aktuell også for oss.
Mens å fjerne et foster fordi det ikke passer før neste år, fordi man er midt i en utdannelse eller i et forhold som vakler, er hverdagspragmatikk. Da kan det synes underlig at å fjerne et foster med Down’ syndrom, som så definitivt og helt annerledes dramatisk vil forandre foreldrenes liv, vekker slik debatt.

I NORGE UTFØRES ca 14000 provoserte aborter årlig. Tallet har holdt seg nokså konstant. Når det årlig blir lagt frem, følges det gjerne av en profesjonell bekymring over hvorfor vi med alle våre utmerkete tiltak ikke lykkes i å redusere antallet, utsagn som med sin tørre nøkternhet illustrerer den offentlige likegyldigheten.

Men trygt atskilt fra det offentlige finnes en annen virkelighet, like hverdagslig, i betydningen alminnelig. For mange er det først bak operasjonsstuens lukkede dører at noe brister. Som lege har jeg hørt de kvalte hulkene, møtt forvirrede blikk, prøvd å lose halvkvedete protester best mulig å land.

Så lever kvinnene videre med sin avgjørelse, noen med et skuldertrekk, mange med et skrubbsår på sjelen som leges som sår flest, med tidens hjelp. Og enkelte med skygger de aldri blir kvitt. De snakker sjelden om dem. Det er jo deres egne valg. Forvirringen blir redusert til privat føleri, en hemmelighet hver enkelt kvinne bærer med seg. Som offentligheten ikke vil vite av. Som derfor lett kan vendes til skam.

KANSKJE VISSTE VI DET, hele tiden: Saken er ikke så enkel Ikke bare er den kroppslig en ytterst intim erfaring. At kropp og sjel på Descartes vis kan holdes atskilt, er en tankegang vi har avskrevet i alle andre sammenhenger. Kanskje gir dette også gjenklang i noe mer, etikk, moral eller understrømmer av egen sårbarhet, som liv og bærer av liv.
Og et ubehag de fleste ville ha sluppet.
For selvfølgelig er et foster levende. Man trenger ikke være vitne til aborter i 18 og 19 uke, med alle organer og lemmer lett gjenkjennelige, for å komme til denne erkjennelsen. Det holder å kaste et blikk på ultralydskjermen ved den obligatoriske undersøkelsen før inngrepet utføres. Der kan man se hjertet banke.
Dette livet har kvinnen rett til å avslutte. Så enkel og så komplisert er problemstillingen.

SOM LEGE HAR JEG SKRAPT UT et ukjent antall fostre, en løsning de fleste tyr til av nød. Men det hender jeg likevel har tenkt på det som et paradoks: I et land som ellers med avsky fordømmer dem som fortsatt praktiserer dødsstraff, stort sett for alvorlige forbrytelser, er jeg som lege tildelt rollen som bøddel for å ta et liv som ikke har gjort annen forbrytelse enn å bli til, på et tidspunkt som ikke passet.
Vi kan hevde at vi bare åpent har tatt konsekvensen av noe alle
samfunn praktiserer, i lovs form erkjent at i blant må noe dø for at noe annet skal fa leve. Fosteret har liv, men rettsvernet er gradert. I Norge kan man få innvilget abort opp mot 19. uke. England, med sine 24 uker, krysser grensen for når et barn regnes som levedyktig.

Er der bare brutaliteten som gjør at vi grøsser når vi hører historier om nyfødte (jente)barn som i enkelte land får skallen knust mot en tilfeldig murvegg?

Eller skyggeleggcr loven et moralsk og etisk komplisert dilemma. Som vi ikke vil vedkjenne oss. Som vi kollektivt tier i hjel. Som vi prøver å slippe unna, inntil vi ikke lenger kan.

FORTIDENS NEMNDER er og skal forbli historie, ingen kvinne skal måtte stå til rette eller påføres skyld. Men den eksplisitte privatiseringen har sin pris. Kvinnen er eneveldig i sin bestemmelsesrett. Men ikke eneansvarlig. Samfunnet som har gitt henne denne retten, burde også gi henne og fosteret den etiske og moralske støtten de trenger.

Det gjør vi best ved å ta kompleksiteten og ubehaget inn over oss, gi refleksjonene og erfaringene stemme i det offentlige rom. Den kollektive samtalen kan hjelpe kvinnen til å ta sin avgjørelse med rak rygg. Rygge når det er det riktige. Leve videre med den avgjørelsen hun finner frem til. Og heve vårt felles etiske refleksjonsnivå.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar