Korset - Veien til Gud

Korset - Veien til Gud

fredag 2. desember 2016

2 desember 2016 - Usunn kristendom?

Nå har jeg gått ut i diskusjonsforum (bla. i Dagen) og forsvart både NorgeIdag og TV-Visjon. Når det gjelder TV-Visjon så har det vært med litt delt hjerte. Men jeg synes også at de kristne som kritiserte TV-Visjon, var som en haug folk som bare fulgte kritikken i NRK ukritisk. Så støtter jeg TV-Visjon? Ja, jeg støtter TV-Visjons frihet til å sende evangeliet, med tanke på at Vårt Land som er en frafallen avis, og Dagen, som er på vei til å bli lik Vårt Land men på en litt annen måte, tydeligvis har livets rett uten å møte nevnverdig motstand. Samtidig så er det ikke alt som deles i TV visjon som er evangeliet, og endel tjenestegaver som får mye oppmerksomhet har ikke det budskapet som Norge så sårt trenger.

Ett bra forbilde?
Problemet med TV-Visjon, er at lederen, uten å dømme han for det, ikke er noe godt forbilde. Han har giftet seg om for tredje gang. Og Bibelen har mye å si om ekteskapet. Selv om jeg ikke vet hvorfor han skilte lag, eller om han var den uskyldige/skyldige parten, så har han likevel ett viktig ansvar. Fordi en skilsmisse kan Gud godta, men gjengifte om man ikke gjør det rett etter Bibelen, gjør at man lever i hor. Men klart jeg vet jo ikke hvorfor. Men når gjengifte har skjedd 2 ganger, i forhold til den første kona som da skal være den ene han burde forblitt gift med, så mener jeg at også han må ha ett ansvar. Skjedde dette før han var kristen, så kan Gud sette strek over det, ettersom han ikke visste bedre. Skjedde det mens han var kristen, så blir jeg betenkt. Her kan du lese mitt innlegg om skilsmisse.

Superapostler og andre super-kristne
Nå har jeg ikke vært den som har sett mest på TV-visjon. Men for å si noe om det jeg ser som positivt; Jeremy Hoff fikk sendetid (hvor budskapet ble dømt nedenom hjem i Dagen) til å dele sitt profetiske ord, sendinger fra Evangeliesenteret, Israel og ikke minst Hanne U. Herland etc. Mindre bra er kanskje endel STORE tjenestegaver som får oss andre til å føle oss liten. Men om man er en apostel, så burde man også ha en apostels forfølgelse, om man skal anse tjenesten som troverdig. Her skriver Paulus:

"Men jeg er redd at slik slangen narret Eva med sin list, skal også deres tanker bli ført på avveier, bort fra den oppriktige og rene hengivenhet til Kristus.  For dere tåler det svært så godt når noen kommer og forkynner en annen Jesus enn ham vi har forkynt, eller når dere får en annen ånd enn den dere har fått, eller et annet evangelium enn det dere har tatt imot.   Jeg mener at jeg ikke står noe tilbake for disse superapostlene.......

.....Jeg har hatt større strev, vært oftere i fengsel, fått flere slag og mange ganger vært i dødsfare.  Av jødene har jeg fem ganger fått de førti slagene på ett nær.  Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, og jeg drev en gang et helt døgn rundt på havet. Stadig har jeg måttet reise omkring, i fare på elver og i fare blant røvere, i fare blant landsmenn og i fare blant utlendinger, i fare i byer, i fare i ørkenen, i fare på havet og i fare blant falske søsken, i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær i kulden.  I tillegg til alt det andre har jeg det som daglig ligger på meg, omsorgen for alle menighetene.  Hvem er svak uten at også jeg blir svak? Hvem faller fra uten at det brenner i meg" 2. kor. 11:1-29.

Jeg så en tv-opptreden med en som kalte seg apostel via TV-visjon, og lovsangen var forrykende: Mye energi, mye løping, men lite Ånd. Det viktigste med en tjenestegave, er at han treffer hjertet dit. Får deg til å tenke på din evige tilstand, og å vende om fra ting som mishager Gud. Nå snakker jeg ikke om de ufrelste, jeg snakker om de som er frelst! Det trengs en gjennomgripende omvendelsesvekkelse i Norge, ikke flere som står og danser og hopper og tenker at dette er sann frihet. Jeg vet hva jeg snakker om, fordi jeg selv har vært med i menigheter som har danset og herjet, men det ble mye sjeliskhet og lite Ånd. Jeg er ikke imot dansing, men ytre former er ingen tegn på at det er Herrens Ånd som beveger seg.

Sann apostel
Vi kan ta en annen sann apostel, nemlig broder Yun, eller den Himmelske Mannen. Her kan du lese om en sann apostel. Og denne mannen har reist rundt i mange små og store byer over hele den Vestlige verden, også i Norge, og sier at det var kun 2 menigheter han følte seg hjemme hos. Den ene var menigheten til David Wilkerson i New York. Noe som sier meg at den vekkelsen vi prater om, ikke er så omfattende enn hva vi tror. Heller kanskje hemmende for at Guds Ånd kan virkelig få menneskene ned på knærne i sønderknuselse og omvendelse. Det er få ganger jeg møter kristne som jeg føler en ekte tilhørighet med. Som oftest er de enten oppblåst og lever i sin egen sannhets-sky, og ser ned på deg som kanskje ikke har samme status, rikdom, venner/allianser etc., eller at troen deres rett og slett er sjelisk og falsk. Eller noen ganger så er ikke folk fri, så de hengir seg ofte til ting som virker bra på utsiden, som teks. å dra på misjonsturer ol., men går ikke inn i det som er enda viktigere.

Det aller viktiste
Det viktigste, som en venn jeg møtte i går sa, var å trekke nærmere Kristus. Være alene med Ham. Han ble kritiserte fordi da han følte sorg i hjertet over en kristen sak noen nevnte som noe positivt, så mente de at han burde ha mer glede i Kristus. Han ble kritiserte fordi han ikke dro ut på misjonsturer ol., men som han sa, det var ikke tid for det for ham, han trengte bare å komme nærmere Jesus, være sammen med Ham.

Også når vekkelsen i Pensacola dro over verden, så sa en av lovsangslederene der "ikke be om vekkelse, men be om å komme nærmere Kristus!"

Jeg leste om en prest som levde for noen hundre år siden. Han hadde ikke mye synlig frukt. Men han tok seg av en foreldreløs gutt. Det var hans kallelse, og mye annet gjorde han ikke. Men gutten, når han ble stor, så ble han en vekkelsesbærer og spredt Guds rike ut. Så er spørsmålet: Er det ikke viktigere å fokusere på å være trofast i det små, før man gaper over for mye? Gud ser din trofasthet i det lille når ingen andre ser deg. Mens mange tjenestegaver har blitt bitt av Se-På-Meg basillen, istedenfor å fokusere på Kristus og gi Ham æren med sitt liv.

Guds Ord virker uavhengig av hvem som deler det
Som denne vennen sa til meg igår. Om ufrelste hadde dratt ned til afrika, på misjonsmarken, og bare lest fra Bibelen, så ville de åpne sjelene som var der, ha opplevd tegn og under. Altså Guds Ord virker til tegn og under, uansett om du er salvet eller ikke. For kilden til tegn og under ligger alene hos Gud og Hans Ord. Ikke i vår åndelighet. Det minner meg om en historie, hvor en liten bygd i Asia, som ikke hadde noen kristne, fikk tak i en bibel. Så omvendte de seg, så ba de om at vann ble til vin, og det ble så, de ba om regn, og de fikk så etc. etc. De var som barn, og tok alt i Bibelen bokstavelig, og Gud velsignet dem. Men så kom det noen misjonærer til bygda, og sa at det kunne de ikke gjøre. Og da stoppet miraklene..... HUSK: Gud avskyr vantro! Men samtidig, så ser vi at Guds Ånd beveget seg i bygda kun pga at folk trodde på Ordet. Og mer skal det ikke til! Evangeliet er enkelt, men også dyptgående, for de som virkelig vil gå på dypet!

Skal man følge salvelsen eller den indre freden?
Norge Idag er også en bra avis. Men en del av artiklene der, er fryktelig oppblåste. Man taler i store vendinger og store ord, men glemmer kanskje viktigere ting, å treffer menneskenes hjerte til omvendelse. Jeg vet om mennesker som har bitterhet, og elsker å lese avisen. De tror de er på vei til himmelen, men om de ikke vender om fra bitterheten, så kan heller ikke Gud tilgi. Ja, men de kjenner salvelsen. Ja, men det kan også ufrelste kjenne. Salvelsen eller kraften, er ikke nok for å kunne si om ting er rett, men også det dype indre vitnesbyrdet, og at Guds dype fred får råde i hjertet ditt!

Profeten og Sannheten om deg selv!
Om du er usikker på din sjels tilstand eller menighetens tilstand, be Gud om å gi deg gaven til å skille mellom ånd og sjel. Det er en undervurdert gave blant kristne i Norge, fordi vi er lite begeistret for den profetiske tjenesten. Men profeten har den gaven, og ser ting som ingen andre ser. Han har Guds kraft i seg, til å avsløre det som ligger dypere i menneskenes hjerter. For det er den gaven Gud har gitt ham. Men det er også profeten og den profetiske tjenesten som oftest blir utstøtt fra menigheten, fordi han er så "negativ". Ja, sannheten kan være vond, men smerten i å bli truffet av sannheten, er det som kan gi deg omvendelse, fred, frihet og ekte glede. Og om ett menneske får for mye løgner i seg, som jeg ser altfor mye av, både i offentlig kristendom og annet, så vil sannheten smerte, og gjør man ingenting med løgnene, kan de føre deg til fortapelsen. DEN VIKTIGSTE SANNHETEN ER DEN OM DITT EGET LIV, DITT EGET HJERTE, OG HVA SOM BOR DER! Og det kreves det en god posjon med ærlighet, for å forstå.

Om det sier Bibelen "Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider.  For da skal menneskene (kristne) være.....slike som elsker sine lyster høyere enn Gud,  som har skinn av gudfryktighet, men fornekter dens kraft - og disse skal du vende deg fra.  For til dem hører de som lurer seg inn i husene og fanger kvinnfolk som er tynget av synder og drives av mangehånde lyster og alltid vil lære men kan aldri komme til sannhets erkjennelse. " 2 Tim. 3:1-7. (min klamme)

Å erkjenne Sannheten, ER DET VANSKELIGSTE ETT MENNESKE KAN STÅ OVENFOR og den kan gi mye smerte, men nødvendig om du skal vokse opp til manns modenhet i Kristus, og også for å unngå åndelige feller, hvor satan kan få makt over deg.

Å vinne mange for Kristus
Jeg vet om flere i nærområdet her, som går ut og evangliserer. Og de får folk frelst. Men så oppstår det ett problem (som de nok ikke ser). Hvem skal oppdra de som blir frelst? Husk, at en synder vender om til Kristus er viktig, men husk: Det er bare halve jobben. Den viktigste er hvordan du legger en grunn i dens liv, og lærer den de viktige sannhetene i Guds Ord. Det er som sagt alltid enklere (om man kan si det sånn) å føde frem ett barn, enn å følge det opp til det blir modent, stabilt og trygt. Og med tanke på så mye dårlig lære rundt omkring og bundne kristne, så lurer jeg virkelig hvor man skal sende de nyfødte barna? Eks. hva med å fortelle de nyfrelste at det faktisk er en kamp mot livet deres fra nå av, hvor satan også kan bruke slektninger for å få deg på fall. At for å komme til himmelen, så må du stride, for å komme gjennom den smale sti mot livets vei. Å lese "En Pilgrims Vandring" med Bunyon, er å anbefalle (kan lånes/fjernlånes fra biblioteket).

Det viktigste er ikke hvor mange som blir frelst, men hvor mange av de som blir frelst, som er frelst i det øyeblikket de dør! Det er ikke begynnelsen på tros vandringen som er viktig, men slutten. Og det er de siste milene som kan være de seigeste.

Vekkelsen som surnet
Min kone gikk en gang i en menighet. Der kom en såkalt profetisk tjeneste fra Livets Ord. Denne tjenestegaven profeterte at det ville komme vekkelse til menigheten. Så gikk det en liten stund, og så bestemte en hel haug med ungdom (ca 20 stk), som brukte å samle seg utenfor lokalet, å toge inn, og ta imot Kristus. Så gikk det ca. 6 måneder, så bestemte samme gjeng, å toge ut av menigheten, og bort fra Guds Rike.
Hva skjedde? For syndene blant lederskapet, usunn lære og menighetens trange hjerte, var problemet. Og det var det ingen "profet" som pekte på! Menigheten på 90 tallet, ble oppmuntret av predikantene fra Livets Ord at de var feilfrie (de sa det kanskje ikke sånn, men det var sånn de mente det), og om det var noe feil, så var det alltid fotfolket som fikk formaninger til omvendelse. Pastoren i overnevnte menighet, flørtet med andre damer og var veldig åndelig usunn (han brukte bla. profetier for å manipulere). Siden gikk menigheten konkurs, kona stakk av fra ham, og sist jeg hørte om ha, så var han gift for 3 gang. Jeg hørte også at hans tredje kone da. slet med han. Kanskje på tide å vende om på dypet?

Man kan bli fri fra alt
Jeg tror at det finnes bare en vei å gå nå. Og det er at alle må søke nærmere Kristus selv. Jeg mener ikke nødvendigvis at du ber i timesvis for hele verden og alle behovene du kommer på. Det er bra det. Men å finne Jesus, og hemmeligheten å trå inn i det Aller Helligste sammen med Ham, og å like å være der. Og man kan alltid komme nærmere. Det finnes ingen grenser hvor nær man kan komme Kristus. Men man må huske, at jo nærmere du kommer, jo mer vil ildens Hans brenne opp synd i ditt liv. Om du ikke kommer lengre, så betyr det at du trenger å gi Gud ting i livet dit, som ett "Abel offer", det som du er såpass glad i, vanesynder, dårlige vaner, overspising etc.. Som regel handler det om løgner. Følelser som du har kjær. Det kan feks. være misunnelse. Du blir misunnelig på din ektefelle, på naboens nye bil, på åndelige tjenestegaver, etc. og klarer du ikke å undertrykke den følelsen, så kan det være at du trenger befrielse. Det er en ånd som sitter i sjelen din, og heter misunnelse. Og den må drives ut. Les denne boken om befrielse "Bryt deg vei til frihet" med ekteparet Powell.

Les også mitt vitnesbyrd, om hvordan Herren satte meg i frihet. Hadde jeg ikke kunnet vende om, ydmyke meg, og tatt det profetiske ordet (jeg fikk flere ganger tøffe formaninger) til hjertet (sønderknuselse), så hadde heller ikke Herren kunne satt meg i frihet. Valget er ditt og mitt! Jesus har gjort alt på korset, men vi må selv ta tak i det som er gitt deg i frelsen, for prisen er betalt.

Vi må være som enken i Lukas 18, og aldri, aldri gi opp! Om du ikke blir desperat for å få bønnesvar, så får du heller ingenting! Du kan ikke komme til Gud halvveis, du må gi alt!


 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar