Korset - Veien til Gud

Korset - Veien til Gud

fredag 7. oktober 2016

7 okt. 2016 - Kristinas vandring

Jeg har alltid elsket Pilgrims vandring av John Bunyan. Fordi bøkene beskriver veldig nøye hva en ekte kristen er for noe. Pilgrims vandring var for en del år tilbake, den meste solgte boken etter Bibelen her i Vesten. Samtidig, så har Bunyon lagd en historie til, som heter "krisinas reise", ikke så kjent, men like bra, om ikke bedre, enn Pilgrims vandring. Her kommer ett lite utsnitt av boken, når de får hjelp av fortolkeren:

"Etter at Kristine og hennes følge hadde sett på alt dette, tok Fortolkeren dem til side igjen og førte dem inn i et rom, hvor det sto en mann med en gjødselskuffe i hånden, Han kunne bare se ned. Over hans hode sto der en mann med en himmelsk krone i hånden og tilbød seg å bytte bort denne for riva. Men mannen med riva hverken så opp eller aktet på annet enn å rake sammen boss og strå og små fliser som lå utover gulvet. Det karet han til seg.

Da sa Kristine: «Jeg tror jeg skjønner meningen med dette; det er et bilde på denne verdens mennesker. Er det ikke det, min Herre?»

«Du har rett.» svarte Fortolkeren, «og denne riva viser en manns kjødelige sinn. Du ser han er mere opptatt med å rake ihop bøss og strå og fliser på gulvet enn å lytte til hva det blir sagt av Ham som tilbyr ham den himmelske kronen. Det skal vise deg at det finnes folk som betrakter himmelen bare som en fabel. Slike anser det jordiske for å være det viktigste. Du så at denne mannen bare vendte blikket ned. Det betyr at når de jordiske ting har tatt makten over menneskenes sinn, da driver de bort fra Gud.
«Å, la meg være fri for denne gjødselsriva!» ba Kristine.

«Den bønnen har ligget så lenge at den nesten er blitt rusten,» sa Fortolkeren: «”Gi meg ikke rikdom!” (Ordsp. 30, 8) er en bønn som neppe én blant titusen ber nå. Strå og fliser og bøss er det menneskene leter etter og kaller stort nå til dags.»

Da gråt Kristine og Barmhjertig og sa: «Det er altfor sant, dessverre.»

Etter at Fortolkeren hadde vist dem alt dette, tok han dem med seg inn i det fineste rommet i huset, et riktig vakkert rom. Han ba dem se seg omkring, om det var noe som kunne være til gagn for dem. De så gjorde, men det var ingenting å se uten en stor edderkopp på veggen, og den festet de seg ikke ved.

«Jeg ser ingenting,» sa Barmhjertig, men Kristine tidde stille.

«Se igjen!» sa Fortolkeren. Hun så nøyere etter og sa: «Jeg ser ikke noe annet enn en fæl edderkopp som henger etter benene oppe på veggen.»

«Er det bare en edderkopp i dette store værelset?» spurte han.

Da kom tårene i øynene på Kristine, for hun var en kvinne med en hurtig fattevne. Hun sa: «Jo, Herre, det er nok mere enn én! Ja, det er noen, hvis gift er langt farligere enn den som er i den edderkoppen der.»

Fortolkeren så vennlig på henne og sa: «Du har talt sant!» Dette svar fikk Barmhjertig til å rødme og barna til å trekke seg skamfulle tilbake. De begynte å skjønne gåten nå.
Fortolkeren fortsatte: «Edderkoppen holder seg fast med hen­dene, og dog er den i kongelige palasser.” (Ordsp. 30, 28.) Dette er sagt for å vise dere at hvor fylt dere enn er av syndens gift, så kan dere ved troens hånd holde dere fast og bo i det fineste værelset som finnes i den himmelske Konges hus.»

«Jeg skjønte det var noe slikt,» sa Kristine, «men det sto ikke så helt klart for meg. Jeg mente at vi liknet edderkoppen i det at vi var noen fæle skapninger, selv om vi befant oss i de fineste rom, men at vi skulle lære troens kraft av dette giftige og stygge krypet, det falt meg ikke inn. Jeg ser nå at den har grepet seg fast med hendene, og at den bor i det beste rommet i hele huset. — Gud har en hensikt med alt det han gjør.»

De smilte gjennom tårer mens de så på hverandre. Så bøyde de seg dypt for Fortolkeren.

Nå tok han dem med inn i et annet værelse, hvor det gikk en høne og noen kyllinger, og han ba dem legge merke til dem en stund. En av kyllingene gikk bort til trauet for å drikke. Hver gang den drakk, løftet den hodet og øynene mot himmelen. «Se», sa han, «hva den vesle kyllingen gjør, og la den lære dere hvor nåden kommer fra. Se opp når I tar imot den! Se ennå en gang, og legg nøye merke til hva som foregår!»

Da oppdaget de at hønen hadde fire forskjellige måter å kalle kyllingene på. Den hadde en alminnelig kakling som den brukte dagen lang. Den hadde også en særskilt måte å kalle på, og den brukte den bare av og til. Dernest hadde den en beskyttende stemme, og til sist hadde den et advarende skrik.
«Nå,» sa han, «kan dere sammenligne denne hønen med Herren og kyllingene med hans lydige tjenere. Han bruker selv tilsvarende måte å nærme seg sine folk på. Når han kaller alminnelig, gir han intet, men ved et særskilt kall har han alltid noe å gi. Han har en beskyttende stemme for dem som er under hans vinger, og han har et advarende skrik når han ser fienden komme. Mine kjære kunne se slike ting, for dere er kvinner, og dette er lettfattelige ting som dere kan forstå.»

«Å, Herre,» sa Kristine, «la oss få se noe mere!»
Han førte dem inn i et slaktehus, hvor en slakter drepte et får. Og se! Fåret var rolig og gikk tålmodig inn i døden!
«Av dette kan dere lære å lide og tåle urett uten å knurre
klage,» sa han. «Se hvor rolig dyret går døden i møte. Uten noen som helst innvending gir det seg selv, så de kan flå den. Kongen kaller dere sine får.»

Etterpå viste han dem inn i sin blomsterhage, hvor der var mange slags blomster. «Ser dere alle disse?» spurte han.
«Ja,» fortsatte han, «disse blomstene er av ulike størrelse og har forskjellige egenskaper, forskjellig lukt, smak og styrke, og noen har større betydning enn andre. Men de blir stående der hvor gartneren har satt dem, uten å gi seg til å trette med hverandre.»

Fortolkeren tok dem også med seg ut på markene sine,  som  han hadde sådd til med hvete og andre kornsorter. Men da de så nøyere på dette, så de at alle aksene var skåret av, så bare strået sto igjen. «Ja,» sa han, «denne jorden var gjødslet og pløyd og tilsådd, men hva skal vi gjøre med strået?»
«Brenne noe, og lage gjødsel av resten!» sa Kristine.
«Frukten er det eneste dere søker etter,» sa Fortolkeren, «og hvis den mangler, så dømmer dere hele planten til å brennes i ilden eller til å tråkkes under menneskenes føtter. Vokt dere at dere ikke på den måten fordømmer dere selv!»

Da de var kommet inn fra marken, fikk de se en rødkjelke med en stor edderkopp i munnen. «Se på den!» sa Fortolkeren. Det gjorde de, og Barmhjertig undret seg, men Kristine sa: «Dette syns jeg er til forkleinelse for en slik liten vakker fugl som rødkjelken. Den holder seg jo gjerne til menneskene, og det er mange som er glad i den. Jeg trodde den levde av brødsmuler eller lignende uskadelig mat. Når jeg ser dette, liker jeg ham
ikke så godt lenger.»

Da sa Fortolkeren: «Denne rødkjelken er bare et bilde på utvortes bekjennere. — A se på er de som denne rødkjelken. De har en behagelig stemme, et vakkert utseende og en pen framtreden. De synes å ha forkjærlighet for omgang med oppriktige bekjennere, og slutter seg gjerne til deres selskap, som om de kunne leve av de godes smuler eller lignende uskadelige saker. De foregir også at det er derfor de søker de gudeliges hjem og følger Herrens anmodninger, men når de er for seg selv, kan de fange og sluke edderkopper, og drikke og sluke synden akkurat som vann.»

Kveldsmaten var ennå ikke ferdig da de kom tilbake til huset igjen. Kristine ba derfor Fortolkeren vise dem flere ting som kunne være til nytte for dem.
Fortolkeren tok da fatt igjen og sa: «Jo fetere svinet er, desto bedre liker det skarnet, og jo fetere oksen er, desto lystigere går den til slakteren. Jo sunnere og friskere et vellystig menneske er, desto mer tilbøyelig er det til å gjøre det onde.

Kvinnene liker å pynte seg, men det er bedre å smykke seg med det som har verdi i Guds øyne. Det er lettere å våke en natt eller to enn å sitte oppe året rundt. Slik er det også lettere å begynne å føre et kristent liv enn å holde ut til enden. Under en storm vil enhver skipper først kaste overbord det som har minst verdi. Hvem vil vel først kaste det beste? Ingen, uten den som ikke frykter Gud. — Hvis et skip springer lekk vil det synke, og én synd vil ødelegge en synder. Den som glemmer sin venn er utakknemlig mot ham, men den som glemmer sin Frelser, er ubarmhjertig mot seg selv. Den som lever i synd og likevel ser seg om etter lykke, er lik den som sår ugras og tenker på å fylle låven sin med hvete eller bygg. Hvis en mann vil leve lykkelig, må han alltid ha sin siste dag for øyet. Hvisking og forandring av tanker viser at synden hersker i verden. Hvis denne verden, som Gud setter så liten pris på, er av så stor verdi for menneskene, hva må da ikke himmelen være som Gud priser? Når vi har så vondt for å gi slipp på dette livet som er omgitt av så mange trengsler, hva må da ikke livet der oppe bety for oss? Alle og enhver roser de gode menneskene. Men hvem priser Guds godhet? Vi sitter sjelden og spiser uten at det blir noe til overs. Slik er det også i Jesus Kristus mere rettferdighet enn hele verden trenger.»

Da Fortolkeren var ferdig med sin lange tale, tok han dem med
seg inn i hagen igjen og viste dem et tre som var råttent og ødelagt innvendig. Men det levde likevel og bar løv.

Da sa Barmhjertig: «Hva betyr dette?»
«Dette treet,» sa han, «som er friskt utenpå og råttent innvendig, kan sammenliknes med mange av dem som er i Guds hage. De snakker høyt til Guds ære, men vil ikke gjøre noe for ham. Deres løv er vakkert nok, men deres hjerte duer ikke til annet enn knusk i djevelens fyrtøy.»

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar