Korset - Veien til Gud

Korset - Veien til Gud

torsdag 28. juli 2016

28 juli 2016 - Hatet mot (det norske) barnevernet | Sverre Asmervik


Er Naustdal-saken et symptom på et tenkesett i norsk barnevern? Jeg frykter det.

Nylig fikk den såkalte Naustdal-saken sin løsning. Det norsk-rumenske ekteparet fikk tilbake sine fem barn, og vår internasjonale anseelse har det mindre vondt.
Det interessante er hva saken avspeiler. Er den et symptom på et tenkesett i norsk barnevern? Jeg frykter det.

Etat og sakkyndig mot forelder
Med 25 års praksis som sakkyndig psykolog har jeg sittet i adskillige fylkesnemnder og domstoler. Inntrykket er at kampen forelderen (det er ofte kun én) kjemper mot barnevernet ikke sjelden er såkalt «rått parti».

Etaten fører mange saker og vet å benytte seg av habile advokater, mens det er mer varierende hva privat part (som ikke kjenner advokatmarkedet) blir sittende med.

Dernest synes det ofte som om mange (slett ikke alle) offentlige etater som barnehage, skole, BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) og så videre, «a priori», altså uten særlig dokumentasjon, anser det som nærmest innlysende at om barnevernet går inn for omsorgsovertagelse – og at dette er noe man refleksjonsløst støtter: «Hvilken interesse skulle barnevernet ha av å sende barn i fosterhjem om det ikke var faglig grunnlag for det?»

Argumentets svakhet: Det ses bort fra det motiv som skapes av en faglig overbevisning og den naturlige, menneskelige motstanden som ligger i å innrømme at man tok feil.

Barnevernloven beskytter foreldrene
Et tredje problem er at barnevernet kan oppnevne sakkyndige som de antar vil støtte deres syn. Noen synes å ha gjort seg økonomisk avhengig av slike oppdrag. Da en advokat spurte en sakkyndig hvordan han «i all verden» kunne være enig med barnevernet i en konkret sak, kan man rolig si at svaret nok kom fra hjertet: «Vet du, jeg har ikke råd til å være uenig med barnevernet, jeg!»

Under slagord som «Send barna hjem nå» og «Barnevernet = Gestapo» samlet noen hundre demonstranter seg foran Stortinget i april for å vise sin motstand mot barnevernet. Mange av demonstrantene var selv foreldre som er blitt fratatt sine barn av barnevernet. Samtidig var det lignende demonstrasjoner i nærmere 60 byer i 20 land, ifølge arrangørene.

 Berg-Rusten, Ole / NTB scanpix
For det fjerde: Når en diagnose først er satt på et barn, for eksempel reaktiv tilknytningsforstyrrelse, viser praksis at denne er vanskelig å frigjøre seg fra. Det selv om ingenting tyder på at barnet flere år senere, når saken er i nemnd eller domstol, oppfyller kriteriene. Diagnosens benevnelse virker fryktinngytende, og en kan som (lek)dommer lett tenke at «det stakkars barnet sikkert vil ha det best i fosterhjem». Det ikke mange vet, er at den type diagnose tidvis settes nokså lem-/tilfeldig i BUP – med et potensielt fatalt utfall for familien.

Et femte problem: En god del fagfolk i ulike profesjoner synes barnevernloven beskytter foreldrene mer enn barna. Jeg har selv hørt dem si det i åpen rett. Med et slikt utgangspunkt kan det knapt ventes objektive vurderinger – disse vil antagelig gå i favør av barnevernet.

Ubegripelig logikk
Et ekstremt utslag av tenkemåten avslørte en professor emeritus ved Psykologisk institutt i Oslo. En kronikk i Morgenbladet i fjor sommer ble avsluttet slik: «Det er bedre at ti uskyldige foreldre utsettes for omsorgsvedtak, enn at ett lite barn må vokse opp med vold, rus eller overgrep.» Les setningen en gang til. Alle vil si seg enig i dens siste del. Men logikken er nesten ikke til å fatte.

Han snakker om ti uskyldige foreldre, men barna da? Om hvert foreldrepar i snitt hadde to barn, ville 20 barn bli plassert hos fremmede, helt grunnløst.

Professoren snakker om overgrep, men nevnte feilplassering av 20 barn ville tydeligvis ikke være noe overgrep. Tvert om: i hans hode ville det være en legitim pris for å beskytte ett barn.
Det som gjør saken særlig alvorlig, er at uttalelsen kommer fra en professor som gjennom sin lange karrière må ha hatt flere tusen studenter under sitt kateter. Man må kunne spørre:
Når noe så dumt kan bli sagt av en ellers begavet mann, hva kan man da ikke vente seg av hans disipler?

Den hengivne omfavnelsen hans kronikk fikk på sosiale medier sier for øvrig det meste om nettopp det.

Utenforlandet Norge
Kort selvangivelse til dem som av ulike grunner måtte lese min tekst som et visst vesen leser Bibelen:
Jeg har sikkert vært delaktig i langt over hundre omsorgsovertagelser. Slike er ofte nødvendige, la det være sagt. Og det finnes flust av saker der barnevernet burde ha grepet inn, men disse er altså ikke del av dagens tema, som er rettssikkerheten. Og vold mot barn skal aldri tolereres, så er også den selvfølgeligheten nevnt.

Hva gjelder barnevern har neppe noe annet land blitt utsatt for tilsvarende internasjonal fordømmelse som i Naustdal-saken.
Vi beskrives stundom som «utenforlandet». Det er en markør mange av oss lever godt med, noen er sogar stolte. I alle fall inntil det dukker opp flere «Naustdal-saker» – som det fort kan gjøre dersom denne saken faktisk er et symptom på tilstanden i deler av norsk barnevern.
For dette bør ikke glemmes: Ofte kan veiledning og hjelpetiltak være klokere enn forhastet handlekraft.


 Innleggsforfatter Sverre Asmervik er forfatter og sakkyndig psykolog.
Har du fått med deg historien om barnevernsbarnet Ida? Her er de første episodene i beretningen som beveget Norge




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar